På leting etter vedskjulet som forsvant

En gang bygde jeg et vedskjul. Idéen kom da jeg hadde en lengde bølgeblikk til overs. Vi hadde brukt den som kulefanger bak en luftgeværskyteskive, til geværet hadde gått i stykker. Nå skulle bølgeblikket danne et tak. Jeg kjente meg ganske genial ettersom jeg til dels slapp å kjøre til søppelplassen med uhyrligheten, og til dels kunne konstruere noe nyttig uten store anstrengelser. Dessuten hadde jeg en større pall stående hjemme. Den fikk danne gulvet. Alt som trengtes var noen bærende plankebiter samt en sammenføyning laget av hammer og spikere. Taket fikk skråne litt for å få regnvannet unna. Inne i den smekre skapelsen kunne veden så tørke i vinden.

Forestill deg overraskelsen min da jeg, med nyoppdaget byggmestertalent og en viss stolthet skulle presentere skjulet for hustruen min. Hun ble ikke videre imponert. Ikke i det hele tatt faktisk. Hun viste seg å være en vedskjul-connaisseur og uttalte så vel praktiske som estetiske synspunkter på verket, (dessuten er hun fra Västerbotten, og vant til kraftige vedstabler av hangarstørrelse). Men skjulet, eller ”gussriset” som hun dialektalt foretrakk å benevne det som, fikk allikevel bli stående, kanskje i tilfredshet over at den bly-spredende luftskytingen opphørte.

Månedene gikk og jeg fyltes av glede når jeg kikket ut i hagen. Det er en spesiell tilfredstillelse når man har laget noe selv. Et problem var allikevel at blikktaket blåste av iblant. Men det løste jeg ved å legge steinblokker ovenpå, (som hadde blitt til overs etter en drenering. Det er bra å spare på ting.) Det så allikevel fint ut. Ganske fint. Senere fikk jeg komplettere med en kraftig reim, kanskje feilet beregningen min en smule? Et bryderi var også at veden av en eller annen grunn ramlet ut fra tid til annen. Men det gikk jo å gjøre noe med. Det var allikevel mitt eget, lille vedskjul.

En dag da jeg kom hjem fra jobben hadde skjulet forsvunnet! Min datter sa at hun hadde fått nok og hadde rett og slett revet det. Med vedskjul-connaisseurens stille eller uttalte samtykke antar jeg. Dette var selvsagt et brutalt slag, men jeg tok det med stoisk mot. Hva er vel jorden og verden? Vi skal jo alle forlate det hele en dag.

Men i blant lukker jeg øynene og minnes det med savn, det vakre vedskjulet mitt. 

 

Pepperkakeform hammer

På tide for nye storverk på byggefronten?

0 kommentarer

Ingen har kommentere dette innlegget ennå. Bli den første til å sende en kommentar!

     

Produsert av:  Wikinggruppen