Med deltagere fra over 200 land og formodentligvis et publikumstall i milliardsjiktet er sommer OL verdens største sportsarrangement. Så her i startgropen for lekene i Rio kan jeg ikke la være å fundere på hvorfor vi fascineres slik av OL.

Spenningen er en forklaring og resultatene likeså. Likevel synes jeg at de gripende livserfaringene mange ganger er det mest interessante og gjennom OL-historien har det alltid pågått dramaer utenfor arenaen. Filmen Chariots of Fire handler om to britiske OL-medaljevinnere sine liv under og etter de olympiske lekene i 1924. Det er fengslende å se hvordan for eksempel Eric Liddell trosset kongehuset og sine gullsjanser da han vegret seg for å delta på en søndag, grunnet sin tro.

I Paris 1924 deltok også Paavo Nurmi, den finske legenden (verdensrekorden i olympiske gull stod seg helt til 2008). Ettersom finnen allerede hadde vunnet flere gullmedaljer mente den finske teamledelsen at Ville Ritola burde få sjansen på 10000 meter. Nurmi fikk forbud mot å delta, men han ble så sint at han dro til et annet stadion for å løpe 10000 meter parallelt med OL-løpet. Det ekte løpet ble vunnet av Ritola, men Nurmi sprang raskere. (Senere i livet uttalte han at idrett var mest sløseri med tid sett i forhold til kunst og vitenskap.)

En annen gullmedalje-vinner som utmerket seg var australieren Dawn Fraser, en av tidenes beste frisvømmere med gull i tre olympiader. Etter å ha vunnet i Tokyo 1964 ble hun arrestert etter et innfall om å ulovlig klatre opp og stjele et flagg utenfor keiseren Hirohitos palass. Hun ble sluppet fri og fikk flagget som suvenir. Men ledelsen for Australias svømmeforbund ble rasende og stengte henne ute fra konkurransen i ti år.

I Los Angeles 1984 skulle Florence Griffith Joyner (Flo-Jo), den fantastiske kortdistanseløperen, få delta i den korte stafetten på fire ganger 100 meter. Vilkåret var bare at hun klipte sine lange, fargede negler. Gjorde hun det? Niks.

OS er en blanding av individuelle oppofringer fra de ulike utøverne, av prestasjoner og mislykkede forsøk, merkelig mikset med de nasjonale følelser som sport på elitenivå ofte kanaliserer. Men vær nå enig om at olympiske leker er mer enn fantastiske prestasjoner av veltrente mennesker med «perfekte» kropper?

Jeg ser frem til å få se nye helter, nye resultater, nye drama og kanskje nye fall på mållinjen. Men mest av alt ser jeg frem til å få høre og lese om flere gripende livserfaringen og nye tullebukker!