Mars er den perfekte måneden til å begynne å sykle etter vinteroppholdet, om man i det hele tatt tar et vinteropphold. Det har jo blitt mer og mer vanlig å sykle selv under den mørke årstiden, i alle fall i byer som Malmö og Göteborg, og under milde vintre. Hustruen min er en entusiastisk syklist. Hun sykler sine elleve kilometer til jobben i løpet av de mest tenkelige årstider, inklusive vinteren. Imidlertid ikke i tungt snøfall.
I Göteborgsposten ble vintersyklistene her i år utnevnt til “de hardeste av de harde”. Det kan så være, jeg klarer meg uten den ærestittelen og speiler meg heller i glansen av hustruen min. Men så klart er det herlig å sykle, og jeg anser altså at vi nå befinner oss i riktig startsmåned. I mars er det fortsatt litt bitende kulde om morgenen, men ikke verre enn at man kan kle seg for å holde kulden ute. Hansker anbefales! Dessuten er det snøfritt på sykkelveiene selv om man må passe seg for morgenglatte veier. Feiemaskinene har i alle fall ikke rukket hele runden rundt, så man bør være forsiktig med den knitrende grusen, (og selvsagt bruke hjelm), men det er allikevel farbart.
Et godt aspekt med å sykle til jobben er at man da er ferdig med treningen når man kommer hjem. Deilig er det også, spesielt etterpå. For et par år siden prøvde jeg å gå på treningsstudio, og jeg har sjelden følt meg så teit. Kanskje bidrog musikken til ubehaget, omtrent slik den iblant bidrar i kjøpesenterdiskotekene som også kalles klesbutikker. Opplevelsen av å, åpenbart feilkledt, rote rundt blant merkelige og ukjente maskiner styrkte meg bare på én måte – i min faste overbevisning om at idrett aldri har vært min greie.
Men å begi seg ut på en sykkel i løpet av måneden mars er en helt annen sak. Uten påtvungen musikk eller krav på å regnes blant de hardeste av de harde, flyr jeg fremover og tar livet inn over meg. Dekkene synger mens jeg pesende hilser våren velkommen.
