Fugletittertitteren og det store løftet

Som jeg har nevnt tidligere, er min kone både fugletitter og fuglelytter. Selv synes jeg at de små fuglene er nesten umulige å få øye på – enten gjemmer de seg, eller så iler de hit og dit. Men å komme seg ut en vårmorgen er likevel mye verdt. Hvor ofte angrer man egentlig på en utflukt i naturen? Nesten aldri. Å spise medbrakt matpakke er som balsam for både gane og sjel. Eggfrokost med gode smørbrød og rykende kaffe på termos, for eksempel, avrundet med en kanelbolle eller kjekssjokolade og frukt. Og man får liksom alltid bord ved vinduet.

Så til tross for mine betenkeligheter har jeg derfor begynt å elske fugletitting. Fellesskap, natur og mat er en vinnende kombinasjon. Fuglene følger med på kjøpet. Gråtrost og åkerrike eller hva de nå heter.

I tillegg er selve fugletitterne fascinerende. De kan bli så opprømte over at det kvitrer på en spesiell måte i et buskas (mine egne forsøk på å skille fuglesangene fra hverandre imponerer imidlertid ikke). Den oppriktige gleden hos en fugletitter som kan krysse av enda en art, er også interessant å betrakte. Egentlig er jeg nok mer en fugletittertitter.

Men det finnes synlige fugler også – svaner, traner og gjess, for eksempel. Dem ser jeg. Om høsten samles tusenvis av villgjess ved passende innsjøer der de kan hvile, beskyttet mot rovdyr om nettene, før de skal fly sørover.

En helg i oktober tok vi inn på et vandrerhjem ved den kjente fugleinnsjøen Tåkern. Vi ville oppleve ”det store løftet” – det øyeblikket i soloppgangen der tusenvis av villgjess, som på et gitt signal, løfter seg fra vannet for å fly til åkrene for å spise.

Den søndagsmorgenen sto vi derfor opp rett over klokken fem. Gule lønnealleer førte oss til et fugletårn der vi skulle se skuespillet. Det var både mørkt og kaldt. Den første timen så vi ikke det dugg. Den andre timen kom lyset, men også melkehvit tåke, som et tykt sceneteppe foran skuespillet vi hadde kommet for å se. Gjennom sceneteppet hørte vi fuglene på avstand. Noen grågjess var vennlige nok til å passere oss på såpass nært hold at vi kunne se dem vagt. Det var det hele ...

 

På den andre siden opplevde vi naturen, fellesskapet og den gode nistematen. Og det er, som sagt, alltid et løft!

 

Fugletitter i tåken

Fugletitting på høyt nivå

 

 

Gås som pepperkakeform

En fugleart jeg klarer å kjenne igjen!

0 kommentarer

Ingen har kommentere dette innlegget ennå. Bli den første til å sende en kommentar!

     

Produsert av:  Wikinggruppen