Lengdeløpsskøyter hadde nok eksistert i hundre år før jeg oppdaget dem. Det er en storslått opplevelse å gli over en vidstrakt, blank isflate. Knitringen når skøytemeiene skjærer i den sprø isen. Utsikten. Den karakteristiske romlelyden fra selve isen.

Dersom man ikke har lengdeløpsskøyter, går det bra med vanlige hockeyskøyter også. Bildet er fra en tur på innsjøen Aspen i Lerum i Sverige, der en ung herremann med dreadlocks gikk på akkurat slike skøyter. Og sannsynligvis fungerer også isprinsessenes hvite skøyter med pigger på tuppen.

En fordel med lengdeløpsskøytene er for det første at man ikke blir så sliten i føttene, og for det andre er det mulig å komme seg relativt fort fram uten store anstrengelser, samtidig som det er stabilt. Og har man ikke prøvd før, så blir man overrasket over hvor lett det er. Naturligvis må man være oppmerksosm på isforholdene og alltid bruke sikkerhetsutstyr. Ispigger er en nødvendighet!

Som med de fleste naturopplevelser synes jeg at det er kombinasjonen av mosjon og kos som gjør det verdt strevet (ved enkelte andre naturopplevelser, som fugletitting, kan jeg ta meg selv i å anse selve spisingen som det helt store poenget).

En dag på isen fordrer varm drikke i termos. Helst varm sjokolade og solide brødskiver, spør du meg. En appelsin som man har skrelt hjemme, passer også bra. Topper man det med kaffe og kjeks med syltetøy, er dagen fullkommen!